Grensa millom Kyrkjebø og Vik skil ikkje berre millom to herad, der går og vestgrensa for det eigenlege sognamålet. Utanfor, på Sognfjøra, fylgjer dialekten mest sunnfjordmålet. Det er e-mål skrive/²skreiːvə, lese²leːsə/, og sterke hokjønsord endar i bundi form eintal på -a bygda/¹bygda, sola¹soʊːla/. Men sognfjøremålet har ao/aʊ/ for å (gamalnorsk á), som i midtre og indre Sogn. Millom Vik og Balestrand med Vangsnes er det ingi skarp målgrensa, um ein no alltid kan merka skilnaden.
Substantiv. Frå gamalt har namnordi hatt tre kjøn. Hankjønsord er gutenn/¹giʉːtn̩, grannen²granːn̩/. Hokjønsord er soli/¹soʊːlei, jentao²jəntaʊ/. Inkjekjønsord: huse/¹hiʉːsə, eple²ɛplə/.
| Eintal: | Fleirtal: | ||
| Ubundi form | Bundi form | Ubundi form | Bundi form |
|---|---|---|---|
| ein gut/aiːn giʉːt/ | guten/¹giʉːtn̩/ | guta/²giʉːta/ | gutadne/²giʉːtadnə/ |
| ein granne/aiːn ²granːə/ | grannen/²granːn̩/ | granna/²granːa/ | grannadne/²granːadnə/ |
Ord som endar på -g eller -k med konsonant fyre, får - e/ə/ i fleital:
gaong - gaongjen - gaongje - gaongjedna/gaʊŋg - ¹gaʊnɟ͡jən - ²gaʊnɟ͡jə - ²gaʊnɟ͡jɛdna/
rygg - ryggjen - ryggje - ryggjedna/rygː - ¹ryɟ͡jːən - ²ryɟ͡jːə - ²ryɟ͡jːɛdna/
bekk - bekkjen - bekkje - bekkjedna/bɛkː - ¹bɛc͡çːən - ²bɛc͡çːə - ²bɛc͡çːɛdna/
sekk- sekkjen - sekkje - sekkjedna/sɛkː- ¹sɛc͡çːən - ²sɛc͡çːə - ²sɛc͡çːɛdna/
Soleis bøygjer ein og t. d. sau - saue/seʉː - ²seʉːə, ven - veneviːn - ²viːnə, øyk - øykjeɔiːk - ²ɔiːc͡çə, mann - menne.manː - ¹mənnɛ./
Vokalskiftet i mann - menne/manː - ¹mənnə/ kallar me umlyd eller i-umlyd. Ved dette vokalskiftet vert som nemnt a til e,
ao til e: tao - te/¹taʊː - teː/ ,
o til ø: klo - klø/kloʊː - kløː/ ,
u til y: sut - syta/siʉːt - ²søyːta, /
au til øy: blaut - bløyta/bleʉːt - ²blɔiːta, /
jo til y: ljos - lyse./ljoʊːs - ²løyːsɛ./
Med ending -e og umlyd i fleirtal: bror - brøre - brødna/broʊːr - ¹brøːrə - ¹brødna, sån - søne - sønedna.sɔːn - ²søːnə - ²søːnɛdna./ Botn og mòr'ó bøygjer ein soleis: botn - betne - betnedna/¹bɔtːn̩ - ²bɛtnə - ²bɛtnɛdna, mòr'ó - medna - mednadne²mɔːroʊ - ²mɛdna - ²mɛdnadnə/. Den bundne hankjønsartikkelen er som ein ser: -en eller -n.
grein - greini - greine - greinedna/graiːn - ¹graiːnei - ²graiːnə - ²graiːnɛdna,
jenta - jentao - jente - jentedna²jənta - ²jəntaʊ - ²jəntə - ²jəntɛdna,
elv - elvi - elva - elvadneɛlv - ¹ɛlvei - ²ɛlva - ²ɛlvadnə,
bru - brunao - brue - bruednabriʉː - ¹briʉːnaʊ - ²briʉːə - ²briʉːɛdna/.
Med umlyd og -e i fleirtal:
bok - bokji - bøkje - bøkjedna/boʊːk - ¹boʊːc͡çei - ¹bøːc͡çə - ¹bøːc͡çɛdna,
bot - boti - bøte - bøtnaboʊːt - ¹boʊːtei - ¹bøːtə - ¹bøtna,
natt - natti - nete - netna.natː - ¹natːei - ¹neːtə - ¹nɛtna./
Den bundne artikkelen er i linn bøygning eintal ao/aʊ/ og i sterkt bøygde ord i/ei/.
aor - aore - aor - aori/aʊːr - ¹aʊːrə - aʊːr - ¹aʊːrei,
eple - eple - eple - epli²ɛplə - ²ɛplə - ²ɛplə - ²ɛplei,
merkje - merkje - merkje - merkji²mɛrc͡çə - ²mɛrc͡çə - ²mɛrc͡çə - ²mɛrc͡çei/
Badn/baːdn/ heiter i fleirtal bòdn/bɔːdn/ .
Auga bøygjer ein soleis:
auga - auga - auge - augo./eʉːga - eʉːga - eʉːgə - eʉːgoʊ./
Kasus. I gamalnorsk var det fire kasus, som i tysk: nominativ, genitiv, dativ og akkussativ. Namnordet mann var bøygt soleis: nom. maðr, gen. manns, dativ manni, akk. mann. I vikjamålet er det berre ei form med fullt liv, nominativ (nemneform).
Genitiv finst enno i faste uttrykk, slike som ti fjells/tiː fjɛlːs, ti skogstiː skoʊgs, ti sysstiː sysː, ti kjyrkjetiː c͡çyrc͡çə/ . I det gamle målet styrde til genitiv. Dativ finn ein i sume ordelag: i live/eiː ²leiːvə, mæ godt å gó'ómeː gɔtː ɔː ²goʊːoʊ, i smautoeiː ²smeʉːtoʊ /(i dulsmål), mæ harnjaoko/meː ²haːrnjaʊːkoʊ /(med hardskap), mæ nø'ne/meː ¹nøːnə, pao nyo bél.paʊː ²nøyːoʊ biːl./
Det kan vel vera kring 100 år sidan dativen miste taket i vikjamålet (dvs ca. 1850 - T.H.). Denne kasusformi har enno stor livskraft t. d. på Voss og Sunnfjord. Ho finst på Sognfjøra med, og i indre Sogn (Lærdal). Lengst heldt denne sideformi seg i sterke hokjønsord. Ein gamal mann sa: "Døri æ laog å brei", men: "Han sto i dørene". Dette siste er dativform av dør. Eg kan ikkje hugsa at nokon brukte dativ i eintal av inkjekjønsord.
Her kjem nokre hermer. Det var i 90-åri, då dei sette opp den fyrste telefonlina millom Vik og Voss. Telefon er hankjøn. Ein kall som snakka gamaldags, likte ikkje ùmen i trådane og sa: "Da æ ein fælte med denna telefoni". Um snikkarane, som han tykte hadde for stor dagløn og var sère på kosten, sa han: "Dei sit uppi smøraskji å synda peinga". D'æ besta grase aottmæ steino å besta kjøte aottmær beino. I dette gamle ordtøket heldt dei på dativen, elles vilde rimet og rytmen vorte øydelagde. Ei gamal legdekjering likte seg ikkje på Skjervo, for det sat ofte mange kråker og skjorer i dei store trei nedanfor husi der. Um dette sa ho: "D'æ so kallsle' pao denne gari, her æ so fullt ao dessa trollfuglo".
Kva ending fyrste lekken i samansette ord skal ha, er det ikkje alltid greide reglar for. Det kan skifta mykje. Her kjem nokre døme: bjødn/¹bjødn̩, Bjønndalen²bjønːdaːln̩, bjønnservbjønːsɛrv, bjødnakjøt²bjødnakjøːt, Bjødnahie. Gjeit²bjødnaheiːɛ. jaiːt, gjeitostjaiːtɔst, gjeitastøljaiːtastøːl/ , men gjeissbeist/jaisːbaist/ . Det må vel vera s-en i beist som har gjort at det vart s i fyrste staving òg. Det er som geit skulde vore hankjøn ikkje berre i det ordet, men igjeisshòdn/¹jaisːhɔdn/ med. Trodl/¹trɔdl̩, trollkatt²trɔlːkatː, trollshovetrɔlːshɔːvə/ . Merk: Trodlekjyrkjao/²trɔdləc͡çyrc͡çaʊ/ , men Trådlavådlsvae/²trɔdlavɔdlsvaːə/ . Som ein ser, går dl i samansetningar ofte attende til ll, dn vert gjerne nn: bjødn - bjønn-/¹bjødn̩ - bjønː-, kòdn - kònn-; kònnstaur¹kɔdn̩ - kɔnː-; ²kɔnːsteʉːr, ein goe kònngaraiːn ¹goʊːə ²kɔnːgaːr/ . Ld kan bli ll: kald - kallsle'/kald - kalːslə, ei kallglyaaiː ²kalːgløyːa, kallsyrao²kalːsøyːraʊ/ . Lv kan bli ll: kallslægje/kalːsleːjə, kallsaskkalːsask, men kalvadans/²kalvadans, kalvakjøt²kalvakjøːt/.
Adjektiv. Dei fleste adjektiv vert bøygde i kjøn og tal.
| Hankjøn | Hokjøn | Inkjekjøn | Fleirtal |
|---|---|---|---|
| stor'e/¹stoʊːrə/ (gn. stórr) | stor/stoʊːr/ | stort/stoʊrt/ | store/²stoʊːrə/ |
| liten/²leiːtn̩/ | liti/²leiːtei/ | lite/²leitə/ | smaoe/²smaʊːə/ |
i Vik sa bygdarane: han e stor'e/hanː eː ¹stoʊːrə/ , men ho e stor/hoʊː eː stoʊːr/ . På Øyri og i anneksene sa dei helst:han e store/hanː eː ¹stoʊːrə, ho e storehoʊː eː ¹stoʊːrə/ . I bundi form: dann store mann'n/danː ²stoʊːrə ¹manːn̩, dann stora jentaodanː stoʊːra ²jəntaʊ, da stora husedaː stoʊːra hiʉsə, dei store mennednadaiː stoʊːrə ²mənnɛdna, dei stora jentednadaiː stoʊːra ²jəntɛdna, dei store husidaiː ²stoʊːrə ¹hiʉːsei/ . Eldre form for gammadl/²gamːadl/ (hokj.) var gòmmòdl; i gòmmòdl ti/²gɔmːɔdl; eiː ²gɔmːɔdl teiː/ .
Ein, ei og eit er og ubunden artikkel: ein kar/aiːn kaːr, ei gjentaaiː ²jənta, eit husaitː hiʉːs/ .
I norsk brukar ein no den ubundne artikkel berre framfor ord i eintal. I gamalnorsk kunde han og brukast fyre ord i fleirtal. Det er rester etter dette i vikjamålet som i mange andre dialektar. Her ei herma etter ei gamal kjering. Det var um kva slags mat dei skulde gje ein skran og bleik gutunge: "Gje 'an brimkling, so vert 'an kar, men gje du 'an fisk å petete, verte leiggjedna nett so ei skjevla". Skjevla er fleirtal av skjevedl = skjevling, kjepp som er skaven.
Personlege pronomen. Dei har tre kasus, som i vanleg nynorsk: nemneform (subjektform), objektform og eigeform.
| Eintal | 1. person | 2. person | 3. person |
|---|---|---|---|
| Nemneform | eg/eːg/ | du/diʉː/ | han/hanː, hohoʊː, dadaː/ |
| Objektform | meg/meːg/ | deg/deːg/ | han/hanː, hinne (ho)²hinːə (hoʊː), dadaː / |
| Eigeform | hass/hasː, hinna²hinːa, dess (ti dess)dɛsː (tiː dɛsː) / | ||
| Fleirtal | 1. person | 2. person | 3. person |
| Nemneform | mi/miː/ | di/diː/ | dei/daiː/ |
| Objektform | åss/ɔsː/ | dikka/²dikːa/ | dei/daiː/ |
| Eigeform | dikka/²dikːa/ | deira/²daiːra/ |
Når personlege pronomen er predikatsord, brukar dei som talar rett vikjamål, nemneformi: da æ du, da va eg so gjore da.
Det refleksive pronomen heiter seg/seːg/; han slo seg, dei slo seg.
Resiproke pronomen er einan/ain¹aːn/ og kverare/kvɛr²aːrə/: dei va so goe mæ einan, dei to. Me lyte hjelpa kverare.
Demonstrative pronomen er bøygde i kjøn og tal, men ikkje i kasus: denne/²dənnə, dette²dɛtːə, desse²dɛsːə, denna²dənna, detta²dɛtːa, dessa²dɛsːa, danndanː, dadaː, deidaiː, hinnhinː, hiheiː, hitthitː, hineheiːnə/ . I hokjøn fleirtal hina/²heiːna/ ; hina jentedna/²heiːna ²jəntɛdna/ , men: hine gutadne/²heiːnə ²giʉːtadnə/ .
Dei skilde millom denne, dette, desse og denna, detta og dessa. Dei tre fyrste vart brukte um det som er nær: denne bokji æ mi. Og dei tre siste um noko som er lenger burte: Denna (dar burte) æ di. Hinn og dann vart ofte brukt um styggemannen: lyg´e du, so skulde hinn å dann ta deg!
Spyrjepronomen er kvenn/kvənn/ og kå/kɔː/ . Dei vert ikkje bøygde: kvenn va da? Kå æ da?
Det relative pronomen heiter so/soʊː/ . Kven var da so gjore da?
Ubundne pronomen:
| Hankjøn | Hokjøn | Inkjekjøn | Fleirtal |
|---|---|---|---|
| adl/¹adl̩/ | adl/¹adl̩/ | alt/alt/ | adle/²adlə/ |
| an'/aːn/ | onnor (anna)/²ɔnːɔr (²anːa)/ | anna/²anːa/ | are/²arə/ |
| innkon (innkorein)/²eiŋkɔn (²eiŋkɔraiːn)/ | innkorei/²eiŋkɔraiː/ | innkort/²eiŋkɔrt/ | |
| inngjen/²einɟ͡jən/ | inngji/²einɟ͡jei/ | innkje/²einc͡çə/ | inngji/²einɟ͡jei/ |
| kver/kveːr/ | kver/kveːr/ | kvert/kvɛrt/ | |
| maongein/¹maʊŋgaiːn/ | maongei/¹maʊŋgaiː/ | maongt/maʊŋgt, maongteit¹maʊŋgtait/ | maonge/²maʊŋgə, maonga²maʊŋga/ |
| nòken/²nɔːkən/ | nòki/²nɔːkei/ | nòke/²nɔːkə/ | nòkre/²nɔkrə/ |
| sumt/sʊmt/ | summe/²sʊmːə/ |
Dei sa: d'æ innkån so ropa. Soli skjin'e berre innkorein dagjen. Han sat å trykte, da kom berre innkorteit óre. Eller: da kom berre innkorei glosao.
Korgje vert ikkje brukt. Inkjekjønsformi korkje er no bindeord: han fekk korkje vaott elde turt. Korkje eg elde du. Nynorsk ein (bokmål en eller man) heiter an/an/ : an faor tiga mæ an tyggj'e. An tar' ikkje gao laongt itte ustundi.
Da/daː/ kan og vera ubunde pronomen: da rigna. Da dagast.
Fyrste klasse: -a, -a.
å kasta/ɔː ²kasta/ , notid: han kasta/hanː ²kasta/ , fortid: han kasta/hanː ²kasta/ , perf. part.: han ha kasta/hanː haː ²kasta/ .
Andre klasse: -de og te, -t.
å leva/ɔː ²liːva, leve²liːvə, livde²livdə, levt; å kjøpalift; ɔː ²c͡çøːpa, kjøpe²c͡çøːpə, kjøpte²c͡çøptə, kjøptc͡çøpt/ .
Tredje klasse: -de, -t.
å spyrja/ɔː ²spyrja, spyr'e¹spyːrə, spurde²spʊrdə, spurtspʊrt/ .
Fjerde klasse: -dde, -tt.
å tru/ɔː triʉː, trurtriʉːr, trudde²triʉdːə, trutttriʉtː/ .
Uregelrette linne verb:
å eiga/ɔː aiːga, han eigehanː ¹aiːgə, han aottehanː ²aʊtːə /(eigde), han ha aott/hanː haː aʊtː/ (ein høyrer og: eigt/aikt/ ).
å vita/ɔː ²viːta, han veithanː vaiːt, han visstehanː ²visːtə, han ha vissthanː haː visːt/ (ein høyrer og: han ha vita da/hanː haː ²viːta daː/ ).
Modale hjelpeverb :
å kunna/ɔː ²kʊnːa, han kannhanː kanː, han kundehanː ²kʊndə, han ha kunna. han skahanː haː kʊnːa. hanː skaː, han skulde. å turvahanː ²skʊldɛ. ɔː ²tʊrva, han tarhanː taːr, han turrte. han maohanː ²tʊrːtɛ. hanː maʊː, han måttehanː ²mɔtːə/ (sjeldhøyrt: maotte/²maʊtːə/).
A vilja/ɔː ²vilja, han vèhanː viː, han vildehanː ²vildə/ .
For 'å skulla' og 'å måtta' brukar ein 'å ljota':
eg lyt'e/eːg ¹løyːtə, eg lauteːg leʉːt, eg ha lòteeːg haː ²lɔːtə/ .
Fyrste klasse: Vokalskifte: i (e) -a -o (u).
bera/²beːra, ber'e¹beːrə, barbaːr, bòre²bɔːrə, finna²finːa, finn'e¹finːə, fannfanː, funne²fʊnːə/ .
Andre klasse. Vokalskifte: e (i) -a -e.
lesa/²leːsa, les'e¹leːsə, laslaːs, lese. ligggja²leːsɛ. ²ligɟ͡jːa, liggj'e¹leiɟ͡jːə, laoglaʊːg, lege²leːgə/ .
Tredje klasse. Vokalskifte: i- ei- é(i).
bita/²beiːta, bit'e¹beiːtə, beitbaiːt, béte. ria²biːtɛ. ²reiːa, ri'e¹reiːə, reiraiː, rée²riːə/ .
Fjerde klasse. Vokalskifte: jo (u)- au- o.
brjota/²brjoʊːta/ (no vanleg: brota/²broʊːta/), bryt'e/¹brøyːtə, brautbreʉːt, bråte. kluga²brɔːtɛ. ²kliʉːga, klyg'e¹kløyːgə, klaugkleʉːg, klòge²klɔːgə/ .
Femte klasse. Vokalskifte: a (ao) - o- a (framfor g og k: e)
fara/²faːra, fer'e¹feːrə, forfoʊːr, fare²faːrə/ (eller fòre/²fɔːrə/). flao/flaʊː, flèrfleːr, flofloʊː, flège²fleːgə/ .
Sjette klasse. Vokalskifte: ao (a) - e- ao (e).
fao/faʊː, faorfaʊːr, fekkfɛkː, faott. haldafaʊtː. ²halda, held'e¹hɛldə, helthɛlt, helde²hɛldə/ .
Verbet har berre ei talform: eg skriv'e, me skriv'e. Ikkje som t. d. på Voss, der dei seier: eg skriv'ù, me skriv'a.
Sterke perfektum partisip på -en vert bøygde i kjøn og tal:
han e kommen/hanː eː ²kɔmːən, ho e kommihoʊː eː ²kɔmːei, da e kommedaː eː ²kɔmːə, dei e komnedaiː eː ²kɔmnə/ .
Stadsadverb : dar/daːr, herheːr, kår; kår bur du?kɔːr; kɔːr biʉːr diʉː?/
Tidsadverb : endao/²əndaʊː, daodaʊː, førføːr, nonoʊː/ .
Gradsadverb : framifrao/¹frameifraʊː, serssɛrs, sérlaga²seːrlaga, sværtsvɛrt/ : Dette va sérlaga (eller framifrao) go'e eple.
Utropsord: Titte meg!